Av Stian Ruud

SK Galgen er ikke et tilfeldig navn. Laget er oppkalt etter Galgebakken på Nordnes. En bakke som leder ned til trehusene tett i tett med brolagte idylliske smau. Om sommeren er dette stedet fullt av barn og ungdommer som leker på lekeplassen eller spiller fotball på banen like nedenfor - andre nyter solen på gresset som hviler over en mørk historie.

Galgebakken er heller ikke et tilfeldig navn - plassen er oppkalt etter retterstedet hvor hundrevis av kvinner ble brent på heksebålet og hvor mordere ble halshogd. Retterstedet på Nordnes var det mest brukte i landet og har sett mer uhygge enn de fleste andre steder på Vestlandet. «Galgen» stod på toppen av Galgebakken, og kriminelle ble henrettet til skrekk og advarsel for byens innbyggere. Det var derfor viktig at den stod godt synlig for folk flest. De groteske henrettelsene ble sett på som underholdning og mange tusen mennesker møtte frem for å se dødsdommen fullbyrdes. De hodeløse ble begravd i Galgebakken i uvigslet jord.

En gruppe kvinner og menn ble brent her på Nordnes for trolldomsforbrytelser, som vi i dag synes er mer tragisk enn reelle. At kloke koner og menn, folk som brukte urter til å helbrede andre, kunne brennes som hekser – ikke bare her, men også ellers i Europa - er tragisk. Andre ble beskyldt for å ha forårsaket skipsforlis, sykdommer eller ulykker. De ble ofte pint, torturert, og til slutt brent eller halshugget. Kvinnene var ofte fra de laveste sosiale lag, men det fantes unntak. Den mest berømte av alle hekseprosesser i Bergen var den mot enken etter magister og slottsprest Absalon Pedersen Beyer – en mann som har etterlatt en dagbok som er kilde til en del kunnskap om Bergen. Hans enke – Anne Pedersdatter ble anklaget i 1575, men ikke dømt og brent for trolldom før 1590, i en sak som var opplagt mer en politisk prosess enn en hekseprosess.

Den siste halshuggingen i Galgebakken var av falskmynteren Fenstad i 1825. Femti år seinere skulle dog de tragiske minnene fra Galgebakkens historie vekkes til livet igjen. Den svenske omstreiferen og småkriminelle Jacob Wallin var plassert i tukthuset i Bergen for å sone sin straff, da han en dag led av et sinneutbrudd som kostet underinspektøren livet med et dødlig knivstikk. Han ble da dømt til døden, signert selveste Kongen.

Henrettelse ved halshogging har lange tradisjoner i de fleste land, og flere steder ansees dette som den raskeste og mest humane måte å fullføre dødsstraffen. I Norge brukte bøddelen sverd eller øks, men vel så kjent er kanskje "Guillotine" som ble hyppig brukt under den franske revolusjonen.

Den 25. januar 1876 ble vognen med Jacob Wallin trukket av hester gjennom byens gater. Både militær og politikonstabler gikk ved siden av vognen over Rådhusplassen, Strandgaten, ut over Markevei og Klosteret til Nordnespynten. Skafottet var blitt satt opp på flaten mellom den nåværende lekeplass og Havforskningsinstituttet. Det var musestille ved retterstedet, ikke noe av den jubelstemning vi kjenner fra den franske revolusjonens dager. Det var en stor debatt rundt henrettelsen, og opinionen var imot dette barbari som den ble kalt. Gjennom pressen og fra prekestolene ble folk oppfordret til å holde seg hjemme eller på jobb. Da Wallin kom hit ca. kvart på ni om morgen var det likevel mer enn 5000 folk tilstede. De hadde kommet i løpet av natten og de tidlige morgentimene.

Wallin tok imot prestens velsignelse mens han la hodet på blokken. Bøddelens medhjelper tok Wallins halstørkle, jakke og vest, og mens presten leste fadervår falt dødshugget. Liket ble kjørt vekk og gravlagt på Møllendal gravplass. Med Wallins død i 1876 gikk retterstedene på Nordnes endelig ut av bruk.

Galgebakkens høyder skulle igjen få besøk av en svenske - 131 år seinere dukket Henrik Syversen opp i Bergen. Han hadde dog et plettfritt rulleblad, og en stor lidenskap for fotball. Dermed ble SK Galgen født høsten 2007 til minne om alle de tragiske skjebnene som meningsløst endte i Galgen på Nordnes.

Kilder: Universitetet i Bergen, NRK.